#5 Perfect Sound Whatever
Høsten 2021 gikk jeg rundt i kollektivet mitt på Majorstuen. Dagen hadde vært litt tregere og tyngre enn vanlig. Kanskje var det høstmørket som for hundrede gang hadde gjort sitt inntog i sjelen min, eller kanskje hadde jeg bare sovet for lite, i et hardnakket forsøk på å holde fast ved studenttilværelsen, samtidig som jeg tok steget inn i voksenlivet som fulltidsansatt i en hektisk hverdag.
Uansett, jeg trengte en pause. Tid for meg selv, uten å være noe spesielt. Hverken student, ansatt, venn, fiende, samboer eller lillebror og minstemann. Ingenting. Bare meg selv, i et rom jeg vanligvis ikke forbinder med noen av disse rollene. Jeg ville ut, men ikke UT ut. Bare nok ut til å kjenne litt frisk luft og ro fra gatelyktene langs blokkene på Majorstuen.
Jeg trakk på meg stillongsen og en hjemmestrikket, grå ullgenser, og pakket meg inn i et stort pledd. Med en pils i hånden og en skål potetgull, satte jeg meg ut på balkongen alene for å fortsette prosjektet mitt: å lytte meg gjennom alle de 366 albumene i James Acasters Perfect Sound Whatever. Boken som skulle bevise at 2016 var det beste musikkåret noensinne.
Jeg lente meg tilbake i strandstolen som fortsatt stod igjen fra sommeren, og satte på det første sporet på albumet The Party av Andy Shauf.
Albumcover til The Party av Andy Shauf.
Musikken var som smeltet smør i ørene mine, og jeg ble sittende helt stille i en oppmerksom blanding av eufori, avslapning og tilfredshet. Det føltes som å finne en vannkilde i ørkenen, en lengsel jeg ikke visste jeg hadde, møtt av en myk klarinett i introen til "The Magician".
Jeg begynte å legge merke til stjernene på himmelen, og følte at dette måtte være toppen av velvære. Det var opplevelsen av å oppdage ny musikk, en følelse jeg trodde jeg hadde mistet for lenge siden.
Jeg kan ikke love at du vil få den samme opplevelsen av å høre plata, sannsynligvis ikke, men jeg vil likevel anbefale den på det varmeste. The Party er et konseptalbum som skildrer tankene og historiene til ulike mennesker på en fest. Enkelt og greit. Beskrivelsene av karakterene er treffende og poetiske, med fantastisk enkle virkemidler. Alt føles som en selvfølge når det synges med Andy Shaufs silkemyke kanadiske stemme.
Albumet er tonesatt av et fantastisk band som spiller akkurat nok til at du hele tiden vil ha mer. Albumet er dessuten så velprodusert at det er til å besvime av!
Skulle jeg noen gang skrevet en anmeldelse der et album virkelig fortjente terningkast 6, ville det vært for denne plata. Men dette er ikke en plateanmeldelse. Det er bare et skarve blogginnlegg.
PS: Fredag 1. november slipper vi låten «Vel vel vel» på alle plattformer. Vi gleder oss masse og håper du gir den en lytt! Link til forhåndslagring finner du her.
Hjertelig hilsen
Sigve
