#6 SKAM

For å dømme andre, må man ha sitt på det rene – noe som kan være mer komplisert enn man skulle tro.

Jeg liker i hvert fall å gjøre en liten sjekk på hvem i all verden jeg er, før jeg løfter skammens pekefinger og retter den ut mot verden. Samtidig opplever jeg det som helt umulig å være selvbevisst, uten at det er noe som har vekket en reaksjon hos meg først.

Jeg vil altså sjekke om jeg har ryggen fri før jeg dømmer andre, og det er omtrent like vanskelig som å bokstavelig talt sjekke om man har noe på ryggen. Man trenger andres blikk for å se seg selv, og jo strengere ens eget blikk er, desto større er sjansen for at skammen blir større enn ønsket om å vise seg frem.

Denne tankerekken streifet jeg innom første gang da jeg luktet en intens, men søt Hubba Bubba-aktig parfyme på 20-bussen, og umiddelbart begynte å gjøre meg tanker om – ikke bare utseendet – men hele identiteten til vedkommende som brukte den. Av ren refleks hadde jeg altså i løpet av sekunder allerede dømt noen, uten å vite noe som helst om dem, eller om de i det hele tatt fortsatt var på bussen.

Jeg liker ikke den måten å tenke på, og det at jeg har denne ryggmargsrefleksen, fylte meg umiddelbart med et kaldt gyss av flauhet og skam. (Det var noen begivenhetsrike sekunder jeg opplevde på denne bussturen.)

Denne opplevelsen ble utgangspunktet for teksten til «Vel vel vel» – en tekst hvor jeg dømmer meg selv nord og ned for å dømme andre, men uten at det nødvendigvis utelukker at man kan være et godt menneske.

Poenget med låta, og hva jeg prøver å si, er at det er helt greit å dømme noen – så lenge du kan se deg selv på ryggen og møte fordommene dine med en god dose selvinnsikt.

Hjertelig hilsen
Sigve

Foto: Martin Grønvold Bøe