#3 Resultatet er uansett død

FRA INNBOKSEN:

Hei, Sigve!

Det er mye som forundrer og imponerer meg med Svalestup, være seg lydbilde, tekstskriveri, akkordprogresjoner, og tematikken i låtene. Tekstene er jo ganske mye mer poetisk enn andre nordlandsbaserte band, noe jeg personlig mener er det som gjør at dere stiller dere noen hakk over alle de andre. Hvordan går du frem når du skriver tekst, hvor lenge jobber du med den, hvor henter du alle disse rare og ekstremt kløktige formuleringene dine fra? Leste du jævlig mye som barn, eller var det årene på Westerdals som gav deg et enormt rikt vokabular? 

Jeg lurer også på de aktive valgene som ble tatt tidlig i bandets liv. Var det et aktivt og klart valg å synge på nordnorsk kontra engelsk, eller var det mye testing frem og tilbake? Samme med lydbilde egentlig - var det bestemt tidlig at her skulle det lages den typen indierock med helsikes mange akkorder per låt?

Liker konseptet med blogg, veldig retro, veldig hipt. Fortsett med det. 

Med vennlig hilsen

Svein-Arne Pedersen

TIL SVEIN-ARNE:

Først og fremst, tusen takk for en utrolig hyggelig e-post. Mye skryt og mange spørsmål - det er gøy! Det er sjelden jeg får anledning til å legge ut om mine egne erfaringer med tekst, så takk for muligheten til det også. Jeg har en anelse av at svaret på dette kan skli ut i mange og litt svevende retninger, men jeg skal prøve å holde meg på matta.

NORDNORSK INDIE

Jeg kan ikke påstå å ha lest så ufattelig mye i oppveksten. Interessen min for tekst kommer først og fremst fra musikk. Allerede da jeg som 12-åring begynte å spille i band var ambisjonen å skrive egne låter, og da ble det samtidig en naturlig refleks å legge merke til hvordan andre gjorde det.

De jeg la spesielt merke til, og som har hatt stor innflytelse på hvordan jeg selv skriver tekster, er låtskrivere som Alex Turner, Julian Casablancas og Damon Albarn. De evner alle å velge ord som høres både kule og poetiske ut, føles viktige, forteller en historie og er tydelige, samtidig som de åpner tilstrekkelig med rom for tolkning av hva låtene egentlig handler om.

Et av de legendariske møtene mellom Julian Casablancas og Alex Turner.

Denne gjengen ble min introduksjon til at en tekst kunne være mer enn bare lyder som passet til musikken. Etter hvert kom det også flere til, hvor ikke minst Kråkesølv spilte en viktig rolle i oppdagelsen av at man kan synge på nordnorsk, uten at det høres hverken traust eller gammeldags ut.

Jeg hadde prøvd meg frem på både engelsk og norsk innen rock, punk og hiphop i tidligere prosjekter som blant annet Surfers Lingo, Pistolkrutt Yo! og Knust fot. Når tiden var inne for å starte Svalestup var jeg ikke i tvil om at nordnorske tekster var veien å gå. Det ligger mye nærmere hjertet enn noe annet.

Da jeg begynte å spille med Ola og Sverre kan jeg ikke huske at det var noen særlig diskusjon om hvordan musikken skulle høres ut heller. Vi gjorde vårt beste med de forutsetningene vi hadde, og resultatet har blitt musikken vi spiller i dag. Så har vi hele veien delt musikk til inspirasjon med hverandre, og hentet noen elementer fra hist og her som vi tenker kan gjøre seg bra i trioen vår.

En ting vi er grunnleggende enige om er at låtene helst skal være interessante å lytte til mer enn en gang, og her driver vi med en evig utforskning av hva det vil si. Tidlig var det å bare mate på med fiffige akkordprogresjoner. Nå er vi kanskje litt mer opptatt av selve arrangementene for å få mest mulig ut av akkordene som allerede ligger i melodien.

KEYHOLES AND BIRDS

På Westerdals kunne jeg gå dypere inn i ulike former og definisjoner for hva det vil si å skrive en tekst, men det viktigste jeg tar med meg derfra er nok at man står helt fritt til å skrive tekster akkurat som man selv vil. Noe som ikke hjalp stort da jeg alltid har vært på utkikk etter en magisk formel som gjør jobben lettere.

Jeg har derfor analysert mye tekst med en mild form for besettelse, i et forsøk på å avsløre magien som ligger bak låtene jeg elsker å høre på. Men jeg vet ikke hvor nyttig det egentlig er.

For eksempel gikk jeg grundig til verks for å forstå hva Modern Times sin låt «Keyholes and birds» handler om. Etter å ha tygd litt på ordene i refrenget kom jeg frem til at det kunne være deres poetiske måte å si at de spionerte på jenter gjennom nøkkelhullet i gymgarderoben. Aiai. 

En stund senere var jeg på Revolver og støtte på Magnus Vold, vokalisten i bandet, og benyttet sjansen til å spørre om jeg var inne på noe. Men det var jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Den handler ikke om noen ting. Det er bare tilfeldige ord satt sammen med mål om å gi så lite mening som mulig, for at de selv syns det er gøy. Nå spør jeg ikke lenger om hva tekstene til folk handler om, og koser meg heller med min egen tolkning.

Jeg drar mine egne tekster gjennom den samme kverna for å se om det kan ligge andre tolkninger der enn den jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg vil lage rom for det, sånn at vi også kan finne ny mening i musikken.

Jeg vet ikke hvor fruktbart det egentlig er å drive med tekstanalyser. For meg har det vært en grei innføring i ulike måter å skrive tekst på. Utover det kan det ha en tendens til å ødelegge magien man opplever ved å bare nyte den.

Jeg har derfor tatt til meg et utsagn fra forfatter Mario Vargos Llosa i boken «Brev til en ung forfatter». Her skriver han, med glimt i øyet, at det å analysere en tekst kan sammenlignes med å dissekere et lik: Resultatet er uansett død.

ALDRI SKRIV IKKE

Som nevnt ovenfor syns jeg det fort kan bli vanskelig å skrive en tekst når ALT er lov. Derfor har det vært helt nødvendig å sette noen rammer for min egen skriving. Av hensyn til lengden på dette innlegget skal jeg ikke nevne alle, men jeg vil trekke frem en regel som toucher innom flere føringer jeg har satt for meg selv.

Jeg har helt bevisst styrt unna ordet ikke i alle tekstene våre så langt, og en av grunnene til det er at jeg syns det er mye mer interessant å gi plass til hva noe faktisk er, istedenfor hva det ikke er.

For å finne et alternativ liker jeg å tenke på denne måten:

«Noe er ikke som det skal.»

Nei vel, hva er det da?

«Jeg liker ikke følelsen det gir.»

Nei vel, hva liker du følelsen av?

For min del har denne måten å tenke på vært veldig hjelpsom for å sette ord på hva jeg egentlig prøver å si. Samtidig opplever jeg at det gjør teksten mer effektiv. Det er litt mer fremdrift i å være enn å ikke være, for å si det litt keitete.

Rent fonetisk syns jeg heller ikke det høres så kult ut når jeg synger ordet ikke. Når jeg prøver å synge «ikkje» opplever jeg at det sluker fremdrift, melodi og snert fra resten av linja. Det er mulig det finnes en måte å gjøre det på som funker, men den har jeg så langt oversett for alt det er verdt.

For ja, jeg legger veldig stor vekt på den fonetiske flyten i en tekst. Men det er ikke nok å finne et ord som bare høres fint ut. Det må tilføye noe til innholdet og fungere i kontekst med melodien. Jeg skal derfor ikke legge skjul på at jeg ofte frekventerer synonymordboka når jeg står fast. Noen ganger kan det derfor oppleves mer som matte enn språk og følelser når jeg skriver, mens det andre ganger er helt omvendt.

Jeg er nok heller ikke alene om å oppleve at de tekstene som kommer enklest ofte er de beste, men det krever samtidig at du er noenlunde trygg på dine egne krav til en «god tekst». Den tyngste måten å jobbe på er når jeg starter med en fin formulering, men ikke aner hva den handler om.

Da må det knas og jobbes både frem og tilbake for at ting skal henge på greip, før jeg i det hele tatt vet hva den tingen er, men jeg er alltid klokkeklar i troa på at ligninga vil gå opp til slutt. 

For eksempel jobbet jeg frem teksten til «Ut av det blå» på den måten. Den satt altså så langt inne, over så lang tid, at jeg nærmest ble euforisk da jeg endelig skjønte hvordan den skulle henge sammen. Det tok noen måneder med tenkearbeid og jobbing før den endelig satt. Det er nok også den teksten jeg til slutt har blitt mest fornøyd med å ha skrevet, av flere grunner, men det må jeg nesten komme tilbake til i et senere innlegg.

Tekster med et emosjonelt driv skriver jeg gjerne litt raskere, kanskje i løpet av noen timer, men det tror jeg henger sammen med følelsen av at det haster å få noe ut av systemet. Det er en angstdrevet kokende opplevelse av at dette er viktig og deadline i går, som gjør at hjernen jobber på spreng for å finne de rette ordene.

Derfor tror jeg også det er sånn at de sangene jeg skriver raskest er tydeligst, mens tekstene som tar lengre tid, gjerne blir litt mer underfundige.

Pjuh, dette ble langt, men jeg ville benytte sjansen til å nørde litt når den først kom. Håper det også ga deg svarene du var ute etter Svein-Arne!

Innboksen vår er alltid åpen, så om det finnes flere spørsmål der ute er det bare å sende en e-post til post@svalestup.com.

PS: «Medisin» slippes fredag 4. oktober.

Hjertelig hilsen
Sigve