#2 Sans og Samling
Da vi begynte å gi ut musikk og spille konserter i 2016 var det en del spørsmål heller ikke vi slapp unna. Hvordan kjenner dere hverandre? Hvor kommer dere fra? Hvorfor heter dere Svalestup? Helt legitime spørsmål som jeg ofte lurer på selv, før jeg søker opp hjemmelagde banddokumentarer på YouTube.
Dessverre finnes det ingen hjemmelagde banddokumentarer om oss. Derfor vil jeg i dag prøve å sammenfatte et godt svar på alt sammen, for de som måtte dele min nysgjerrighet for opphavshistorier. Og min måte å gjøre det på, er å fortelle om hvordan Marianne fikk svar på alle disse spørsmålene under en konsert på Leknes, jula 2017.
Skiltet utenfor Sans og Samling; en ganske artig kafé.
Det var 20. desember. Vi skulle spille en førjulskonsert på Sans og samling - en ganske artig kafé - i Meieriet kultursenter på Leknes. Det vil si, en konsert to ganger. En alkoholfri konsert for ungdom under 18 år og en for de over. Samme låter. Samme rekkefølge. Samme alt. To ganger.
Marianne var helt fersk i rollen som daglig leder og hadde aldri arrangert en konsert der før. Vi var relativt ferske som band og hadde ikke skjønt at vi også hadde et ansvar for promotering. En perfekt cocktail av usikkerhet og surr i forkant som gjorde at ikke alle på Leknes hadde fått med seg hva som skulle skje.
Etter litt grubling over hvor det ble av publikum, måtte vi omsider innta scenen for den første konserten. For fem stykker. De satt rundt noen bord helt bakerst i lokalet. Fem stykker, inkludert Marianne og et intetanende turistpar, som fulgte med på konserten over skuldra mens de spiste kanelsnurr og drakk kaffe.
Skitt la gå. Det er mye å forvente at Leknes, med sine snaue 4000 innbyggere, skal gå mann av huse for å fylle det samme lokalet to ganger på en kveld i førjulsstria.
Det var Marianne helt enig i da hun kom bort til oss for å beklage at ungdommen på Leknes ikke kjente sin besøkelsestid. Hun la også til at folk i Svolvær er mye flinkere til å stille opp på lokale kulturarrangementer. Derom strides.
Praten mellom konsertene ble uansett en god nok «pep-talk» til at vi klarte å nullstille oss og var klare for å gyve løs på neste konsert. Nå skulle det bli andre boller!
Men bollene var nøyaktig de samme. Kaffen var riktignok byttet ut med pils, men publikum hadde ikke vokst noe særlig utover alderen. Kanskje var det ni stykker denne gangen. Ni stykker, inkludert Marianne og et intetanende turistpar som fulgte med på konserten over skuldra mens de ventet på flyet sitt.
Vi gikk på scenen med litt lavere skuldre enn tidligere på dagen, og tilsvarende lave forventninger til de neste 45 minuttene. Vi var tross alt godt kjente med smaken av bollene som skulle serveres. Sverre telte opp med stikkene på vanlig måte og vi kjørte på med «På ei strand», som var åpningslåta vår på denne tiden.
Men stillheten mellom første og andre låt var ikke like øredøvende som den hadde vært tidligere på kvelden. Da vi så på hverandre for å gjøre oss klare til neste låt, hørte vi en tydelig stemme ta over stillheten i rommet. «Unnskyld at æ avbryt, men kordan kjenn dokker kværandre egentlig?». Det var Marianne som tok ordet for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet. Og kanskje også resten av gjengen.
Det ble starten på en trivelig samtale, som vi kunne hoppe inn og ut av mellom låtene på settlista. En slags Q&A mellom oss og publikum, som gjør at vi i dag ser tilbake på konserten som en koselig førjulskveld på Leknes.
Og svarene er fortsatt de samme:
Hvordan kjenner dere hverandre?
Ola og jeg ble kjent gjennom Operasjon Dagsverk da vi satt i hver vår distriktskomité og møttes sporadisk på seminar i Oslo. Sverre og jeg ble kjent med hverandre da vi gikk på bandlinja på Follo Folkehøgskole.
Da jeg senere flyttet til Oslo tok jeg kontakt med Sverre for å diskutere muligheten for å starte et band. Kort tid senere møtte jeg Ola på en Sigurd Lamark-konsert. Han virket også ganske gira på ideen om å starte et band.
Etter litt om og men var vi alle tre samlet for vår første øving i et av øvingsrommene på Westerdals populærmusikk-linje, hvor Sverre tok bacheloren sin.
Hvor kommer dere fra?
Ola er fra Tromsø. Sverre er fra Elverum. Og jeg er fra Svolvær. Men vi holder til i Oslo.
Hvorfor heter dere Svalestup?
Vi var innom mange dårlige forslag før vi endelig kom på noe vi sånn noenlunde ville identifisere oss med. Blant de kleineste bandnavnene vi vurderte, dukket både Nattbuen og Phlora opp på listen. Heldigvis tok vi til fornuft og landet på en felles favoritt litt nærmere jorda.
Navnet Svalestup kom av at bading var høyt på lista over ting vi likte å gjøre. Samtidig fikk det en litt dobbel bunn i at stuping krever mot, spesielt med armene ute. Karpes tekstlinje «til og med en kråke gjør et svalestup i blant» fra låta Spis din syvende sans, talte heller ikke imot valget. Så klinger det bra og ser fint ut!
Det kom også flere gode spørsmål og svar ut av kvelden, så hvis det fortsatt er noe du lurer på er det kanskje enklere å bare spørre oss på neste konsert. Eller her! Vi tar imot spørsmål på post@svalestup.com.
Hjertelig hilsen
Sigve
